Bremsnes menighetsråd


For perioden 2015-19 består Bremsnes menighetsråd av:

Aud Skrudland, leder
Lars Tore Ingeborgvik, nestleder
Eva Mari Henden
Martin Roald Waagen
Britt Eva Gustad Ressem
Jorun Iren Kronborg
Ragnhild Kristin Brandshaug Vang,
Kari Hasselø Lygre
Sigurd Andreas Widvey Haugen, sokneprest

Varamedlemmer:
Oddrun Irene Hoset, Bjarne Marvin Stormo, Tove Elisabeth Hasselø Kleven, Berit Pauline Fjærli Gården








Bremsnes menighetsråd


For perioden 2015-19 består Bremsnes menighetsråd av:

Aud Skrudland, leder
Lars Tore Ingeborgvik, nestleder
Eva Mari Henden
Martin Roald Waagen
Britt Eva Gustad Ressem
Jorun Iren Kronborg
Ragnhild Kristin Brandshaug Vang,
Kari Hasselø Lygre
Sigurd Andreas Widvey Haugen, sokneprest

Varamedlemmer:
Oddrun Irene Hoset, Bjarne Marvin Stormo, Tove Elisabeth Hasselø Kleven, Berit Pauline Fjærli Gården








Bremsnes menighetsråd


For perioden 2015-19 består Bremsnes menighetsråd av:

Aud Skrudland, leder
Lars Tore Ingeborgvik, nestleder
Eva Mari Henden
Martin Roald Waagen
Britt Eva Gustad Ressem
Jorun Iren Kronborg
Ragnhild Kristin Brandshaug Vang,
Kari Hasselø Lygre
Sigurd Andreas Widvey Haugen, sokneprest

Varamedlemmer:
Oddrun Irene Hoset, Bjarne Marvin Stormo, Tove Elisabeth Hasselø Kleven, Berit Pauline Fjærli Gården









Bremsnes kirke



GetImage-1.jpg GetImage-2.jpg GetImage-3.jpg GetImage-4.jpg GetImage-5.jpg GetImage-6.jpg GetImage-7.jpg GetImage-8.jpg GetImage.jpg

Se Youtube-film av Bremsnes kirke laget av Merete B. Aae: Bremsnes kirke på Youtube

Teksten nedenfor og fakta er hentet fra jubileumsskriftet i anledning Bremsnes kirkes 200-års jubileum i 1971.

Bremsnes kirke ble bygget i løpet av årene 1770-1771 og ble vigslet 16. oktober 1971. Prost den gang var Peder Kropp. Kirkeeier Christopher Lossius lot kirken bygge etter at den gamle kirken brant ned til grunnen 30. april 1770.
Lossius var en holden mann, og dette kom til syne i den nye kirken, men han var ikke alene om å koste kirkebygget. Ved Kongelig Brev av 1. februar 1771 ble hver hovedkirke i stiftet pålagt å betale 2 rdl (riksdaler) og hver annekskirke 1 rdl til oppbyggingen av den nye Bremsnes kirke. Dette var harde tider på Nordmøre, det var midt i barkebrødstiden, og det var ikke bare enkelt å skulle yte et slikt beløp.

I 1742 ble Fosna en kjøpstad under navnet Christiansund, men Bremsnes kirke var fortsatt byens hovedkirke og byens innbyggere skulle fortsatt ha sine gravsteder her og årlig gi tilskudd til vedlikehold av kirken, noe det var stor strid om.

Den gamle kirken var opprinnelig en stav/langkirke som ble bygget før 1589, kanskje allerede på 1400-tallet, da den var ”falleferdig” allerede på 1600-tallet. Denne kirken hadde vel i sin tid også avløst en enda eldre kirke.

Bremsnes-landet er en gammel boplass der folk har bodd i uminnelige tider, siden den såkalte Fosnakulturen. Folk på Møre hadde tidlig kontakt utad, og den nye kultur og åndsretning var vel alt kjent her da kong Håkon Adelsteinfostre (den Gode) fikk bygget de første kirkene i Norge – og på Møre. Kanskje var kirken på Bremsnes en av kirkene som Adelsteinfostre fikk bygget.

Lokalhistorikeren rektor Olaf Yderstad skrev i 1951:

” – Nå er det sikkert at Bremsnes må være det eldste kirkested på dette strøk av Averøya. - - Det viser seg nemlig overalt i Norge at kirkene står der helligdommene fra hedendommens tid har ligget. På Bremsnes står ennu det gamle horg med offersteinen i midten. ”

Den nye kirken som ble bygget, var en sentral del av folks liv. Alle offentlige kunngjøringer ble opplest fra kirkebakken. Her stod lensmannen eller betjenten på en stein like utenfor kirkeporten eller ved siden av den om det falt seg så. Steinen står fremdeles ved vegkanten. (1971)
Skattelistene var også en tid utlagt i kirkens forgang og valgene foregikk i kirkene inn i vårt århundre (1900).
Folk kom pyntet til kirken. Slik skildrer prost Holtermann det:
” – Lige ved Bremsnes Kirke gjorde det mig godt at se paa, hvorledes Sognets Kvinder paa aaben Mark i ly af Bremsnærfjeldet gjorde deres simple Toilette og selv pyntede deres Ægtefeller med Krave og Halstørklæde, ligesom jeg havde seet deres Mødre og Bestemødre at have stellet med deres Kjære for halvhundre Aar siden ganske paa samme Maade – ”.

Ny gapestokk ble satt opp ved kirkeporten i 1815. Her ble stakkarene spendt fast og måtte stå der til spott og spe for den kirkesøkende almue.
Og folk søkte til Bremsnes kirke, skrev prost Holterman:
”- Folket sætter meget Pris paa Guds Ord og dets Forkyndelse, indfandt sig arlig gjentagne Gange til den hellige Nadverd, og forbandt undtagelsesvis en overtroisk Frygt for at forsømme at lade deres Børn komme til Daab-”.

Det daværende menighetsråd, ved formann Alfred Bergem, skrev i julbileumsskriftet i 1971 følgende ønske for kirken:

”Måtte Bremsnes ærverdige kirke i tider som måtte komme, stå på et høyt sted i folkets bevissthet. Større ære kan neppe vises kirken, og dens Herre, enn at folket må finne sin plass der når klokkene kaller.”

 

PROLOG til kirkejubileet i Bremsnes kirke 1971 v/Arnt Sæterbø

Tidene skifter og seklene går.
Bremsnes kirke er 200 år.
Bygget den står der på murer sterke –
Reist i tru under korsets merke –
Fagrest i en morgenstund –
Når sol fra himlen gyller,
Tårn og spir og fjord og sund –
Med fagert soldryss over gravens lund.

Den stod alltid høgt i folkets tanker,
Stod vigslet på et fint og freda sted.
Og sørgepiler spredt omkring seg ranker,
Over alt er gamle gravers stille fred.
Den gamle saga hvisker også med.

Her alle små ble båret opp til koret.
De ble Guds barn og de fikk Gud til far.
I dåpens bad var gavene så store,
At på mange gåter fikk de svar,
Når de fram for Gud en uløst gåte bar.

Og så en dag skal kirken konfirmere
De unge, som skal gå i livet ut.
Og kirken ønsket at de ennå mer
Vil prøve holde Herrens ord og bud.
Til dette kirken signer deres veie –
Med bønn om frukt til Himlens store Gud.

Om noen år så kommer disse unge
På kirkeveg til herlig bryllupsfest.
De lovte bære sammen dage, gode, tunge
Å ta med Guds ord og lov som varig gjest –
En herlig dag – da livet stråle mest.

Og kirken bygde, forma folkesinnet
Og deres tru om galt og rett og sant.
I livets valg og prøver mange kunne finne
Den rette veg – mens år og dage svant,
Og timeglasset stille, umerkt rant.

Og slekt på slekt kom hit til denne kirke
Med sin nød og sorg og tvil og lengt og drøm.
Guds ord la solglans over liv og virke –
var livets sterke, varme understrøm.

Det var her de fikk den store indre styrke –
Til hver edel kamp – i trufast slit og savn.
Det varme tjenersinn – og truskap i sitt yrke,
Hver gjerning stod i Jesu navn –
Et evig håp – om Himlens trygge havn.

En grunnfast tru la lys om helg og ørke –
En trygg og god og ekte ærlighet –
En stille ro i sorg og motgangs mørke –
I heimens liv en trufast kjærlighet –
I grannelag en vennlig hjelpsomhet.

Og klokkene de kimte ut fra kirkehuset –
Ut over grend og øy og dal og fjord.
I ord og sakrament – i orgelbruset
De glemte savn og sorg og nød på jord.
I liv og sinn det satte dype spor.

Så mange sørgetog gikk til de dødes hage –
Under vedmodsåre, tunge klokkeklemt.
Og mang en tåre, sorg og stille klage
Ble presset ut mens bårene ble gjemt,
Og alle sinn ble dypt alvorlig stemt.

Og på din stille vandring her alene
Du fikk en verdig preken uten ord.
De glemte grave attom sørgepilens grene
Fortalte om vårt lodd og liv på jord –
Gjemt og glemt og borte uten spor.

Men kirken pekte på en veg – bak gravens skygge
Til Guds faderheim og til Guds fred –
En frelsesgrunn vi alle kunne bygge
I liv og dør før livets sol går ned –
Et herlig mål for Jesu kjærlighet.

Fra kirken gikk ut mange arbeidsgrene –
Og særlig i det siste hundreår.
Du finner slike navn på mange gamle stene,
Og ennå mange går omkring og sår.
De er åndens så menn midt i Norges vår.

Til Bremsnes kirke stevnet nesten alle
Med båt, med hest, med vanlig spasergang.
De hørte klokkene fra tårnet kalle –
Ofte blandet inn med dombjelleklang.
Det la seg høgtid over kirkeferden – med sin om og vakre sang.

Gjennom to undre år har Bremsnes kirke givet
Oss klart og rent Guds rike, dyre ord –
Om frelse og fred – sannheten og livet –
Den største arv vi fikk på jord.
For hver ny slekt var den like stor.

Og nå i år skal vi holde stevne
Og minnes disse hundreår som svant.
Det er nok ingen av oss som har evne
til å se den frukt som slektene her fant –
Og verdier av rent og godt og sant.

Gjennom to hundre år –
Med skiftende tider og skriftende kår  -
Slekter har skifta – livskår og sed.
Fra vogge til grav – kirken var med.

Ja, kirken var alltid til stede
Med kraften av Guds rike ord.
Så mange tok mot det med glede
Som barn av Guds rike på jord.
Vi vil minnes og signe og frede
De slekter som kom og for.

Må kirken bli til signing og Guds ære
I Bremsnes gamle, store menighet.
Må hver ny slekt få kraften til å bære
Guds dyre ord på sine veier med.
Må all vår vakre ungdom lære
Å vokse opp i Herrens tukt og fred.
Gud vil ikke sine løfter svike.
Evig står Hans ord og rike.






Bremsnes kirke



GetImage-1.jpg GetImage-2.jpg GetImage-3.jpg GetImage-4.jpg GetImage-5.jpg GetImage-6.jpg GetImage-7.jpg GetImage-8.jpg GetImage.jpg

Se Youtube-film av Bremsnes kirke laget av Merete B. Aae: Bremsnes kirke på Youtube

Teksten nedenfor og fakta er hentet fra jubileumsskriftet i anledning Bremsnes kirkes 200-års jubileum i 1971.

Bremsnes kirke ble bygget i løpet av årene 1770-1771 og ble vigslet 16. oktober 1971. Prost den gang var Peder Kropp. Kirkeeier Christopher Lossius lot kirken bygge etter at den gamle kirken brant ned til grunnen 30. april 1770.
Lossius var en holden mann, og dette kom til syne i den nye kirken, men han var ikke alene om å koste kirkebygget. Ved Kongelig Brev av 1. februar 1771 ble hver hovedkirke i stiftet pålagt å betale 2 rdl (riksdaler) og hver annekskirke 1 rdl til oppbyggingen av den nye Bremsnes kirke. Dette var harde tider på Nordmøre, det var midt i barkebrødstiden, og det var ikke bare enkelt å skulle yte et slikt beløp.

I 1742 ble Fosna en kjøpstad under navnet Christiansund, men Bremsnes kirke var fortsatt byens hovedkirke og byens innbyggere skulle fortsatt ha sine gravsteder her og årlig gi tilskudd til vedlikehold av kirken, noe det var stor strid om.

Den gamle kirken var opprinnelig en stav/langkirke som ble bygget før 1589, kanskje allerede på 1400-tallet, da den var ”falleferdig” allerede på 1600-tallet. Denne kirken hadde vel i sin tid også avløst en enda eldre kirke.

Bremsnes-landet er en gammel boplass der folk har bodd i uminnelige tider, siden den såkalte Fosnakulturen. Folk på Møre hadde tidlig kontakt utad, og den nye kultur og åndsretning var vel alt kjent her da kong Håkon Adelsteinfostre (den Gode) fikk bygget de første kirkene i Norge – og på Møre. Kanskje var kirken på Bremsnes en av kirkene som Adelsteinfostre fikk bygget.

Lokalhistorikeren rektor Olaf Yderstad skrev i 1951:

” – Nå er det sikkert at Bremsnes må være det eldste kirkested på dette strøk av Averøya. - - Det viser seg nemlig overalt i Norge at kirkene står der helligdommene fra hedendommens tid har ligget. På Bremsnes står ennu det gamle horg med offersteinen i midten. ”

Den nye kirken som ble bygget, var en sentral del av folks liv. Alle offentlige kunngjøringer ble opplest fra kirkebakken. Her stod lensmannen eller betjenten på en stein like utenfor kirkeporten eller ved siden av den om det falt seg så. Steinen står fremdeles ved vegkanten. (1971)
Skattelistene var også en tid utlagt i kirkens forgang og valgene foregikk i kirkene inn i vårt århundre (1900).
Folk kom pyntet til kirken. Slik skildrer prost Holtermann det:
” – Lige ved Bremsnes Kirke gjorde det mig godt at se paa, hvorledes Sognets Kvinder paa aaben Mark i ly af Bremsnærfjeldet gjorde deres simple Toilette og selv pyntede deres Ægtefeller med Krave og Halstørklæde, ligesom jeg havde seet deres Mødre og Bestemødre at have stellet med deres Kjære for halvhundre Aar siden ganske paa samme Maade – ”.

Ny gapestokk ble satt opp ved kirkeporten i 1815. Her ble stakkarene spendt fast og måtte stå der til spott og spe for den kirkesøkende almue.
Og folk søkte til Bremsnes kirke, skrev prost Holterman:
”- Folket sætter meget Pris paa Guds Ord og dets Forkyndelse, indfandt sig arlig gjentagne Gange til den hellige Nadverd, og forbandt undtagelsesvis en overtroisk Frygt for at forsømme at lade deres Børn komme til Daab-”.

Det daværende menighetsråd, ved formann Alfred Bergem, skrev i julbileumsskriftet i 1971 følgende ønske for kirken:

”Måtte Bremsnes ærverdige kirke i tider som måtte komme, stå på et høyt sted i folkets bevissthet. Større ære kan neppe vises kirken, og dens Herre, enn at folket må finne sin plass der når klokkene kaller.”

 

PROLOG til kirkejubileet i Bremsnes kirke 1971 v/Arnt Sæterbø

Tidene skifter og seklene går.
Bremsnes kirke er 200 år.
Bygget den står der på murer sterke –
Reist i tru under korsets merke –
Fagrest i en morgenstund –
Når sol fra himlen gyller,
Tårn og spir og fjord og sund –
Med fagert soldryss over gravens lund.

Den stod alltid høgt i folkets tanker,
Stod vigslet på et fint og freda sted.
Og sørgepiler spredt omkring seg ranker,
Over alt er gamle gravers stille fred.
Den gamle saga hvisker også med.

Her alle små ble båret opp til koret.
De ble Guds barn og de fikk Gud til far.
I dåpens bad var gavene så store,
At på mange gåter fikk de svar,
Når de fram for Gud en uløst gåte bar.

Og så en dag skal kirken konfirmere
De unge, som skal gå i livet ut.
Og kirken ønsket at de ennå mer
Vil prøve holde Herrens ord og bud.
Til dette kirken signer deres veie –
Med bønn om frukt til Himlens store Gud.

Om noen år så kommer disse unge
På kirkeveg til herlig bryllupsfest.
De lovte bære sammen dage, gode, tunge
Å ta med Guds ord og lov som varig gjest –
En herlig dag – da livet stråle mest.

Og kirken bygde, forma folkesinnet
Og deres tru om galt og rett og sant.
I livets valg og prøver mange kunne finne
Den rette veg – mens år og dage svant,
Og timeglasset stille, umerkt rant.

Og slekt på slekt kom hit til denne kirke
Med sin nød og sorg og tvil og lengt og drøm.
Guds ord la solglans over liv og virke –
var livets sterke, varme understrøm.

Det var her de fikk den store indre styrke –
Til hver edel kamp – i trufast slit og savn.
Det varme tjenersinn – og truskap i sitt yrke,
Hver gjerning stod i Jesu navn –
Et evig håp – om Himlens trygge havn.

En grunnfast tru la lys om helg og ørke –
En trygg og god og ekte ærlighet –
En stille ro i sorg og motgangs mørke –
I heimens liv en trufast kjærlighet –
I grannelag en vennlig hjelpsomhet.

Og klokkene de kimte ut fra kirkehuset –
Ut over grend og øy og dal og fjord.
I ord og sakrament – i orgelbruset
De glemte savn og sorg og nød på jord.
I liv og sinn det satte dype spor.

Så mange sørgetog gikk til de dødes hage –
Under vedmodsåre, tunge klokkeklemt.
Og mang en tåre, sorg og stille klage
Ble presset ut mens bårene ble gjemt,
Og alle sinn ble dypt alvorlig stemt.

Og på din stille vandring her alene
Du fikk en verdig preken uten ord.
De glemte grave attom sørgepilens grene
Fortalte om vårt lodd og liv på jord –
Gjemt og glemt og borte uten spor.

Men kirken pekte på en veg – bak gravens skygge
Til Guds faderheim og til Guds fred –
En frelsesgrunn vi alle kunne bygge
I liv og dør før livets sol går ned –
Et herlig mål for Jesu kjærlighet.

Fra kirken gikk ut mange arbeidsgrene –
Og særlig i det siste hundreår.
Du finner slike navn på mange gamle stene,
Og ennå mange går omkring og sår.
De er åndens så menn midt i Norges vår.

Til Bremsnes kirke stevnet nesten alle
Med båt, med hest, med vanlig spasergang.
De hørte klokkene fra tårnet kalle –
Ofte blandet inn med dombjelleklang.
Det la seg høgtid over kirkeferden – med sin om og vakre sang.

Gjennom to undre år har Bremsnes kirke givet
Oss klart og rent Guds rike, dyre ord –
Om frelse og fred – sannheten og livet –
Den største arv vi fikk på jord.
For hver ny slekt var den like stor.

Og nå i år skal vi holde stevne
Og minnes disse hundreår som svant.
Det er nok ingen av oss som har evne
til å se den frukt som slektene her fant –
Og verdier av rent og godt og sant.

Gjennom to hundre år –
Med skiftende tider og skriftende kår  -
Slekter har skifta – livskår og sed.
Fra vogge til grav – kirken var med.

Ja, kirken var alltid til stede
Med kraften av Guds rike ord.
Så mange tok mot det med glede
Som barn av Guds rike på jord.
Vi vil minnes og signe og frede
De slekter som kom og for.

Må kirken bli til signing og Guds ære
I Bremsnes gamle, store menighet.
Må hver ny slekt få kraften til å bære
Guds dyre ord på sine veier med.
Må all vår vakre ungdom lære
Å vokse opp i Herrens tukt og fred.
Gud vil ikke sine løfter svike.
Evig står Hans ord og rike.






Bremsnes kirke


Se Youtube-film av Bremsnes kirke laget av Merete B. Aae: Bremsnes kirke på Youtube

Teksten nedenfor og fakta er hentet fra jubileumsskriftet i anledning Bremsnes kirkes 200-års jubileum i 1971.

Bremsnes kirke ble bygget i løpet av årene 1770-1771 og ble vigslet 16. oktober 1971. Prost den gang var Peder Kropp. Kirkeeier Christopher Lossius lot kirken bygge etter at den gamle kirken brant ned til grunnen 30. april 1770.
Lossius var en holden mann, og dette kom til syne i den nye kirken, men han var ikke alene om å koste kirkebygget. Ved Kongelig Brev av 1. februar 1771 ble hver hovedkirke i stiftet pålagt å betale 2 rdl (riksdaler) og hver annekskirke 1 rdl til oppbyggingen av den nye Bremsnes kirke. Dette var harde tider på Nordmøre, det var midt i barkebrødstiden, og det var ikke bare enkelt å skulle yte et slikt beløp.

I 1742 ble Fosna en kjøpstad under navnet Christiansund, men Bremsnes kirke var fortsatt byens hovedkirke og byens innbyggere skulle fortsatt ha sine gravsteder her og årlig gi tilskudd til vedlikehold av kirken, noe det var stor strid om.

Den gamle kirken var opprinnelig en stav/langkirke som ble bygget før 1589, kanskje allerede på 1400-tallet, da den var ”falleferdig” allerede på 1600-tallet. Denne kirken hadde vel i sin tid også avløst en enda eldre kirke.

Bremsnes-landet er en gammel boplass der folk har bodd i uminnelige tider, siden den såkalte Fosnakulturen. Folk på Møre hadde tidlig kontakt utad, og den nye kultur og åndsretning var vel alt kjent her da kong Håkon Adelsteinfostre (den Gode) fikk bygget de første kirkene i Norge – og på Møre. Kanskje var kirken på Bremsnes en av kirkene som Adelsteinfostre fikk bygget.

Lokalhistorikeren rektor Olaf Yderstad skrev i 1951:

” – Nå er det sikkert at Bremsnes må være det eldste kirkested på dette strøk av Averøya. - - Det viser seg nemlig overalt i Norge at kirkene står der helligdommene fra hedendommens tid har ligget. På Bremsnes står ennu det gamle horg med offersteinen i midten. ”

Den nye kirken som ble bygget, var en sentral del av folks liv. Alle offentlige kunngjøringer ble opplest fra kirkebakken. Her stod lensmannen eller betjenten på en stein like utenfor kirkeporten eller ved siden av den om det falt seg så. Steinen står fremdeles ved vegkanten. (1971)
Skattelistene var også en tid utlagt i kirkens forgang og valgene foregikk i kirkene inn i vårt århundre (1900).
Folk kom pyntet til kirken. Slik skildrer prost Holtermann det:
” – Lige ved Bremsnes Kirke gjorde det mig godt at se paa, hvorledes Sognets Kvinder paa aaben Mark i ly af Bremsnærfjeldet gjorde deres simple Toilette og selv pyntede deres Ægtefeller med Krave og Halstørklæde, ligesom jeg havde seet deres Mødre og Bestemødre at have stellet med deres Kjære for halvhundre Aar siden ganske paa samme Maade – ”.

Ny gapestokk ble satt opp ved kirkeporten i 1815. Her ble stakkarene spendt fast og måtte stå der til spott og spe for den kirkesøkende almue.
Og folk søkte til Bremsnes kirke, skrev prost Holterman:
”- Folket sætter meget Pris paa Guds Ord og dets Forkyndelse, indfandt sig arlig gjentagne Gange til den hellige Nadverd, og forbandt undtagelsesvis en overtroisk Frygt for at forsømme at lade deres Børn komme til Daab-”.

Det daværende menighetsråd, ved formann Alfred Bergem, skrev i julbileumsskriftet i 1971 følgende ønske for kirken:

”Måtte Bremsnes ærverdige kirke i tider som måtte komme, stå på et høyt sted i folkets bevissthet. Større ære kan neppe vises kirken, og dens Herre, enn at folket må finne sin plass der når klokkene kaller.”

 

PROLOG til kirkejubileet i Bremsnes kirke 1971 v/Arnt Sæterbø

Tidene skifter og seklene går.
Bremsnes kirke er 200 år.
Bygget den står der på murer sterke –
Reist i tru under korsets merke –
Fagrest i en morgenstund –
Når sol fra himlen gyller,
Tårn og spir og fjord og sund –
Med fagert soldryss over gravens lund.

Den stod alltid høgt i folkets tanker,
Stod vigslet på et fint og freda sted.
Og sørgepiler spredt omkring seg ranker,
Over alt er gamle gravers stille fred.
Den gamle saga hvisker også med.

Her alle små ble båret opp til koret.
De ble Guds barn og de fikk Gud til far.
I dåpens bad var gavene så store,
At på mange gåter fikk de svar,
Når de fram for Gud en uløst gåte bar.

Og så en dag skal kirken konfirmere
De unge, som skal gå i livet ut.
Og kirken ønsket at de ennå mer
Vil prøve holde Herrens ord og bud.
Til dette kirken signer deres veie –
Med bønn om frukt til Himlens store Gud.

Om noen år så kommer disse unge
På kirkeveg til herlig bryllupsfest.
De lovte bære sammen dage, gode, tunge
Å ta med Guds ord og lov som varig gjest –
En herlig dag – da livet stråle mest.

Og kirken bygde, forma folkesinnet
Og deres tru om galt og rett og sant.
I livets valg og prøver mange kunne finne
Den rette veg – mens år og dage svant,
Og timeglasset stille, umerkt rant.

Og slekt på slekt kom hit til denne kirke
Med sin nød og sorg og tvil og lengt og drøm.
Guds ord la solglans over liv og virke –
var livets sterke, varme understrøm.

Det var her de fikk den store indre styrke –
Til hver edel kamp – i trufast slit og savn.
Det varme tjenersinn – og truskap i sitt yrke,
Hver gjerning stod i Jesu navn –
Et evig håp – om Himlens trygge havn.

En grunnfast tru la lys om helg og ørke –
En trygg og god og ekte ærlighet –
En stille ro i sorg og motgangs mørke –
I heimens liv en trufast kjærlighet –
I grannelag en vennlig hjelpsomhet.

Og klokkene de kimte ut fra kirkehuset –
Ut over grend og øy og dal og fjord.
I ord og sakrament – i orgelbruset
De glemte savn og sorg og nød på jord.
I liv og sinn det satte dype spor.

Så mange sørgetog gikk til de dødes hage –
Under vedmodsåre, tunge klokkeklemt.
Og mang en tåre, sorg og stille klage
Ble presset ut mens bårene ble gjemt,
Og alle sinn ble dypt alvorlig stemt.

Og på din stille vandring her alene
Du fikk en verdig preken uten ord.
De glemte grave attom sørgepilens grene
Fortalte om vårt lodd og liv på jord –
Gjemt og glemt og borte uten spor.

Men kirken pekte på en veg – bak gravens skygge
Til Guds faderheim og til Guds fred –
En frelsesgrunn vi alle kunne bygge
I liv og dør før livets sol går ned –
Et herlig mål for Jesu kjærlighet.

Fra kirken gikk ut mange arbeidsgrene –
Og særlig i det siste hundreår.
Du finner slike navn på mange gamle stene,
Og ennå mange går omkring og sår.
De er åndens så menn midt i Norges vår.

Til Bremsnes kirke stevnet nesten alle
Med båt, med hest, med vanlig spasergang.
De hørte klokkene fra tårnet kalle –
Ofte blandet inn med dombjelleklang.
Det la seg høgtid over kirkeferden – med sin om og vakre sang.

Gjennom to undre år har Bremsnes kirke givet
Oss klart og rent Guds rike, dyre ord –
Om frelse og fred – sannheten og livet –
Den største arv vi fikk på jord.
For hver ny slekt var den like stor.

Og nå i år skal vi holde stevne
Og minnes disse hundreår som svant.
Det er nok ingen av oss som har evne
til å se den frukt som slektene her fant –
Og verdier av rent og godt og sant.

Gjennom to hundre år –
Med skiftende tider og skriftende kår  -
Slekter har skifta – livskår og sed.
Fra vogge til grav – kirken var med.

Ja, kirken var alltid til stede
Med kraften av Guds rike ord.
Så mange tok mot det med glede
Som barn av Guds rike på jord.
Vi vil minnes og signe og frede
De slekter som kom og for.

Må kirken bli til signing og Guds ære
I Bremsnes gamle, store menighet.
Må hver ny slekt få kraften til å bære
Guds dyre ord på sine veier med.
Må all vår vakre ungdom lære
Å vokse opp i Herrens tukt og fred.
Gud vil ikke sine løfter svike.
Evig står Hans ord og rike.




GetImage-1.jpg GetImage-2.jpg GetImage-3.jpg GetImage-4.jpg GetImage-5.jpg GetImage-6.jpg GetImage-7.jpg GetImage-8.jpg GetImage.jpg